Fjernet etter ønske fra foreleser.
Epistemologi
Hume hadde argumentert for at sikker kunnskap ikke er mulig på noe område, og denne argumentasjonen virket overbevisende på praktisk talt alle som satte seg inn i den. Dette skjedde i en tid hvor Newtons oppdagelser av mekanikkens viktigste lover hadde overbevist alle om at naturen er forståelig og at sikker kunnskap er mulig. Her hadde man en selvmotsigelse, og dette kunne Kant absolutt ikke godta. Kant hevdet at han med sine epistemologiske teorier hadde oppklart denne tilsynelatende selvmotsigelsen. Kant hevdet at all kunnskap må begynne med sansning, med erfaring – noe annet er ikke mulig. Men Kant mente også at dette ikke betyr at all kunnskap nødvendigvis må springe ut fra erfaringen.
Dersom vi ser oss omkring ser vi trær, hus, biler, osv. Men hvordan kan vi vite at disse tingene er slik som de ser ut for oss? Dette kan vi aldri vite, sier Kant, og hans begrunnelse er at vårt sanseapparat er slik at det på en måte forstyrrer eller forvrenger de signaler som kommer til oss. Av denne grunn kan vi aldri vite noe om virkeligheten slik den egentlig er, vi kan bare vite hvordan den ser ut for oss. De tyske uttrykkene som beskriver denne forskjellen har vi nevnt i bokens første del, Ding an sich om hvordan ting egentlig er, og Ding für mich om hvordan ting ser ut for oss. Den verden vi opplever kaller Kant den fenomenuelle verden, mens den virkelige verden som ligger til grunn for og forårsaker sanseinntrykkene, og som vi aldri kan vite noe om, den kaller Kant for den nomenuelle verden. (Kant er ikke konsekvent med hensyn til om den nomenuelle virkelighet forårsaker våre sanseinntrykk eller ikke, noen ganger sier han at den gjør det, andre ganger sier han det motsatte.)
Ifølge Kant finnes det kunnskap som ikke springer ut fra erfaringen, dvs. kunnskap som er uavhengig av sansning og erfaring. Han tenkte på utsagn av typen «alt som skjer har en årsak» og «en kule kan ikke både være svart og hvit over det hele». Disse utsagnene mente Kant er opplagt sanne, og at de er sanne kan man konstatere uten at det er nødvendig å foreta empiriske undersøkelser. Denne type utsagn kalte Kant sanne «a priori», (før erfaringen). Et utsagn som er sant a priori er nødvendigvis sant og det er universelt sant. Overalt og til alle tider vil det være sant at «alt har en årsak» og at «en kule kan ikke både være svart og hvit over det hele». Ifølge Kant finnes det også en annen type sanne utsagn, men hvor sannhetsgehalten ikke er nødvendig eller universell. Slike utsagn kalles – som hos Hume – betingede. Et eksempel på et slikt utsagn er «katter føder levende unger». At dette utsagnet er sant kan vi konstatere ved observasjon. Men det vil ifølge Kant ikke være en selvmotsigelse dersom katter hadde lagt egg istedenfor å føde levende unger. Det kan derfor tenkes at utsagnet er usant, uten at man dermed begår en selvmotsigelse. Den type utsagn hvor sannhetsgehalten må avgjøres ved empiriske undersøkelser, og hvor et annet utsagn ikke vil medføre en selvmotsigelse, kalte Kant sanne «a posteriori», (etter erfaringen). Andre utsagn av denne typen er f.eks. «jorden roterer om sin akse» eller «sukker smaker søtt». Skal man avgjøre om disse utsagnene er sanne, må man foreta empiriske undersøkelser, det er ikke nok å betrakte utsagnene alene. Kant delte altså alle sanne utsagn i to grupper; de som er sanne a priori, og de som er sanne a posteriori.
Kant foretok også en annen inndeling av sanne utsagn. Denne inndelingen hadde forekommet tidligere i filosofiens historie, men den endelige utformingen kom med Kant. Vi tenker på inndelingen av sanne utsagn i de som kalles analytiske og de som kalles syntetiske.
At utsagnet «mennesket er et rasjonelt dyr» er sant, kan man fastslå ved kun å betrakte denne setningen alene. Det er ikke nødvendig med empiriske undersøkelser for å se at den er sann, og grunnen er at mennesket er definert som et rasjonelt dyr. Setningen er derfor den samme som «et rasjonelt dyr er et rasjonelt dyr». Dette utsagnet er opplagt sant, og prøver man å benekte det – «et rasjonelt dyr er ikke et rasjonelt dyr» får man en selvmotsigelse. Slike setninger sier Kant er analytiske. Disse setningene er opplagt sanne, men de sier intet annet enn det som allerede ligger i de ordene som er brukt. På den annen side har vi utsagn av typen «mennesket har to øyne». Vi kan ikke si at dette er sant bare ved å erstatte «menneske» med definisjonen – vi kan ikke bare ved å se setningen avgjøre om «et rasjonelt dyr har to øyne». Denne typen utsagn kalte Kant syntetiske.
Kant konstruerer ut fra disse to oppdelingene, analytisk/syntetisk og a priori/a posteriori, en omfattende teori om hvordan (sanne) utsagn skal klassifiseres.
| a posteriori | a priori
----------|---------------------------|-----------------------
analytisk | 1 analytisk a posteriori | 2 analytisk a priori
| |
syntetisk | 3 syntetisk a posteriori | 4 syntetisk a priori
Alle (sanne) utsagn kan plasseres i en av de fire gruppene i tabellen. Gruppe 1 er opplagt tom, det kan ikke finnes analytiske utsagn, dvs. universelle og nødvendige utsagn, som er avhengige av erfaringen. Gruppe 2 består av de utsagn som kan bekreftes ved å henvise til logikkens lover – ovenfor ga vi eksemplet «et rasjonelt dyr er et rasjonelt dyr». Dette er et sant utsagn som er i klasse 2 fordi vi får en selvmotsigelse – som er i strid med logikkens lover – dersom vi prøver å benekte det. (Logikkens lover er også med i gruppe 2.) Gruppe 3 består av alle sanne utsagn som kan bekreftes ved observasjon, f.eks. «mennesket har to øyne». Ifølge Kant er en benektelse av dette utsagnet ikke i strid med logikkens lover. Hva så med gruppe 4?
Gruppe 4 kan ikke bestå av utsagn som er basert på erfaring, fordi slike utsagn ikke er universelle og nødvendige. En benektelse av et utsagn i gruppe 4 kan heller ikke medføre en selvmotsigelse, den type utsagn er analytiske. Et utsagn som hører hjemme i gruppe 4 må derfor inneholde universell, nødvendig viten om (det vi opplever som) virkeligheten, men det kan ikke være avledet av virkeligheten, for da hadde det vært a posteriori.
Finnes det slike utsagn? Kant svarte ja på dette spørsmålet, han hevdet at gruppe 4 omfatter endel utsagn innen matematikk, fysikk og filosofi. Newtons lover befinner seg i denne gruppen, og disse er derfor universelle og nødvendige. I tillegg vil f.eks. utsagn som «summen av vinklene i en trekant er 180 grader» være universelle og nødvendige. Denne oppdelingen fører til at Newtons lover er sikre – de er universelle og nødvendige. Dette i motsetning til Hume, som hevdet at sikker kunnskap om virkeligheten ikke er mulig.
Nå må vi igjen trekke frem Kants todeling av verden. Det vi opplever er den fenomenuelle verden, men det som virkelig eksisterer er den nomenuelle verden som vi ikke vet noe om. Grunnen til at vi kan ha nødvendig og universell sikker kunnskap om det vi opplever som virkeligheten, dvs. kunnskap som er syntetisk a priori, er at vår bevissthet inneholder visse strukturer eller mekanismer som gjør at verden ser lovmessig og regelmessig ut for oss. (Kant kalte disse strukturene for kategorier, og de er nærmere omtalt nedenfor.) Grunnen til at sikker kunnskap er mulig er altså ikke at virkeligheten er lovmessig, men at vår bevissthet er slik at virkeligheten for oss oppleves som lovmessig.
Det er altså ikke slik at vi tilpasser oss til virkeligheten, virkeligheten tilpasser seg til oss. Det vi opplever som virkeligheten er noe som ordner seg etter hvordan vår bevissthet er innrettet. Dersom virkeligheten er uavhengig av oss, må vår erkjennelse tilpasse seg til denne virkeligheten, og all kunnskap må ta utgangspunkt i vår opplevelse av denne virkeligheten. I et slikt tilfelle er a priorisk kunnskap umulig. Men dersom det derimot som Kant hevder er slik at det vi opplever som virkeligheten må rette seg etter hvordan vår bevissthet er innrettet, er det ikke urimelig at vi har a priorisk kunnskap. Kant har her foretatt en fullstendig helomvending når det gjelder et av de mest fundamentale spørsmål innen filosofien. Kant selv sammenlignet denne helomvendingen med Kopernikus’ revolusjon innen astronomien. (Det ser ut som om stjernene går i sirkelbaner på himmelen og at jorden er i ro, Kopernikus oppdaget at stjernene er i ro og at jorden roterer om sin akse.)
Det ligger implisitt i Kants teorier at alle menneskers bevissthet har den samme struktur, og at dette er grunnen til at virkeligheten oppleves på samme måte for alle. Siden vi ikke observerer noe objekt som er uavhengig av oss, fører Kants teorier blant annet til at det som tidligere ble betegnet som objektivt nå sies å være inter-subjektivt.
Til grunn for inndelingen av utsagn i analytiske og syntetiske ligger også et viktig element i Kants begrepsteori. Han går ut fra at et begreps innhold er intet mer enn og intet mindre enn begrepets definisjon, dvs. at begrepet «menneske» er identisk med definisjonen «rasjonelt dyr»; begrepet er en sammenfatning av definisjonen. Istedet for å si «rasjonelt dyr» sier vi «menneske», istedet for å si «mengden av alle punkter med samme avstand til et gitt punkt» sier vi «sirkel», osv. Et begrep er for Kant derfor først og fremst en oppsummering av en definisjon, og ikke primært noe som refererer til ting i virkeligheten.
Det er også noen andre elementer ved Kants oppfatning av bevisstheten som bør nevnes. Dersom vi opplever noe, eller tenker på noe, vil dette «noe» alltid foregå i tid og rom, dvs. på et bestemt sted og ved et bestemt tidspunkt. Kant hevdet at tiden selv og rommet selv ikke kan sanses eller oppleves. Tid og rom er ifølge Kant noe som vår bevissthet tillegger sanseinntrykket. Tid og rom er a priori tilstede ved all erkjennelse. Tid og rom kan ikke avledes fra våre observasjoner, det vi observerer er i tid og rom. Tid og rom er ikke kategorier, de kalles anskuelsesformer, og de er operative på et mer fundamentalt nivå enn kategoriene.
Tid og rom er som nevnt ikke det eneste bevisstheten tillegger opplevelsene. Vi observerer ifølge Kant kun sanseinntrykk, men dersom vi ser oss omkring ser vi fysiske objekter. Kant hevdet at det er en mekanisme i vår bevissthet som setter sanseinntrykkene sammen slik at vi opplever gjenstander. Det er også en mekanisme som gjør at vi setter sanseinntrykk sammen i årsak-virkning-relasjoner, det er en mekanisme som gjør at vi erfarer ting som virkelige/uvirkelige, mulige/umulige eller nødvendige/betingede. Det er også flere slike ordningsmekanismer eller kategorier enn de som er nevnt her, det er tolv ialt, fordelt i fire grupper.
Ifølge Kant skal vi benytte fornuften for å oppnå kunnskap, men hans filosofi innebærer også at ikke all kunnskap kan oppnåes på denne måten, fornuften er begrenset. Fornuftsmessig tenkning kan bare gi oss informasjon om den verden vi opplever, om den fenomenuelle verden. For å oppnå kunnskap om den nomenuelle verden, om verden slik den «egentlig er», må vi bruke andre erkjennelsesformer, vi må tro. Det er derfor kun ved tro vi kan oppnå kunnskap om de viktige ting, som f.eks. moralnormer.
Kilder
https://filosofi.no/immanuel-kant/#epistemologi [23:37, 071118]
Velkommen til studiehjelpen 