Category: exphil

EXPHIL XV. DYDSETIKK

Dydsetikk er en tilnærming til etikk med røtter i Platon og Aristoteles og oppstod som en reaksjon til misnøye med utilitarisme og deontologi. 

Dydsetikk vs. “riktig handlingsetikk” (utilitarisme, deontologi usw.)

  1. Hva slags person bør jeg være? (dyd)
  2. Hva slags handling bør jeg gjøre? (handlingsetikk)

Siden kjernespørsmålene er forskjellige blir svarene selvsagt det også.

Dydsetikk:
Handlinger har utspring i personen. En god person vil aldri mene å utøve en “dårlig”, moralsk forkert handling.

1. Innholdsrikt etisk vokabular
Sier ikke bare at noe er “feil”, men f.eks. at det er “feigt” eller “arrogant”
2. Dydsetikken forstår menneskets etiske motivasjon
Følelser er viktige
Handlingsetikken ser typisk bort fra menneskets indre dimensjoner (ikke moralsk relevant)
3. Vektlegger oppdragelse og etisk dannelse
God moral kan læres

Handlinger fra dydsetikkens perspektiv er utstrakt i tid. Vi må se på tidligere og videre handlinger før vi kan bedømme om nåtidens er riktig. Handlinger er ikke isolerte hendelser (integritet får moralsk verdi).

  1. En handling er riktig om det er den handlingen en dydig aktør ville valgt
  2. En dydig aktør er en som handler dydig
    En som besitter dyder og utøver dem (ikke passiv, å motstå fra å være udydig ved å ikke gjøre noe overhodet er ikke tilstrekkelig)
  3. En dyd er et karaktertrekk et menneske trenger for å utfolde seg

Dyd og utfoldelse = riktig handling

  • Rett handling
  • Rett reaksjon
  • Rett følelsesliv

Tar hensyn til både kognitive og affektive faktorer

En person som vil og prøver å være snill, men ikke klarer å forstå hvordan er ikke dydig (med snillhet som dyd).

Barn må læres opp i dyd.

Et godt liv vil inneholde velbehag. Dyd er den viktigste delen av utfoldelsen som person. Utfoldelse er målet alle våre handlinger bør rettes mot.

Barn må læres opp i dyd.

Innvendinger til dydsetikken

  • Dydsetikk svarer ikke direkte på spørsmålet om handling: hva bør jeg gjøre?
    Vi trenger moralske forbilder (f.eks. Herkules eller andre fabler), men disse er ofte irrelevante i mange situasjoner
  • Vi vet ikke på forhånd hva dyder er
  • Dyd skal være objektivt, men er i praksis avhengig av kultur (dannet ved subjektivt konsensus)
  • Dydsetikken gir ingen løsning for når dyder kommer i konflikt med hverandre

Svar
Det at vi ikke på forhånd kan vite hva dyder er peker bare på at en liste over dyder ikke er gitt av teoriens struktur. Det betyr ikke at vi bare skal akseptere alle dyder for hver enkelt kultur uten videre. Deontologien har samme problem.

Konfliktinnvendingen
Deontologi har samme problemet. Vi må vurdere hele situasjonen for å finne ut av hilke dyder som er viktigst. Det at man legger merke til at en handling kan forstås som dydig er ikke tilstrekkelig for å handle.

Handlingsinnvendingen antar at en normativ teori er lett å anvende. Å finne ut av hva som er riktig er vanskelig.

Begrepsinnvendingen antar at etiske teorier ikke trenger begreper om hva som er godt eller etterstrebelsesverdig. Å finne ut av hva som er godt er viktig for å finne ut av riktig handling.

Abort
Typisk en avveining mellom fosterets status og kvinners rettigheter

Hursthouse
Kvinners rettigheter er ikke avgjørende for fosterets status. Det går an å gjøre noe lastefullt ved å utøve en rettighet. Vi trenger ikke å løse et vanskelig metafysisk spørsmål før vi har løst det etiske. Det som er viktig er de velkjente biologiske fakta om graviditet og barn.

  1. Graviditet er vanligvis et resultat av seksuelt samkvem
  2. Kvinner et i stand til å føde barn i lang tid
  3. Å føde er smertefullt og farlig
  4. Familiebånd er blant de sterkeste og dypeste
    Foreldre pleier å være lidenskapelig opptatt av sitt avkom
  5. Svangerskap er en alvorlig prosess
    Å avslutte et svangerskap er delvis å avslutte et nytt menneskeliv

Kvinner kan ikke beskrives som uansvarlige om de ønsker å slippe den fysiske byrden som følger svangerskap og fødsel.

Det å være en forelder er etterstrebelsesverdig i seg selv, men må ikke inngå i hvert godt menneskeliv. Om abort er moralsk forsvarlig har med intensjonen og hvorvidt den er knyttet til et etterstrebelsesverdig mål. Beauvoir handler ikke lastefullt ved å velge filosofi over barn. Abort bare for å “ha det gøy”, derimot er uforsvarlig da “å ha det gøy” ikke er et etterstrebelsesverdig mål (eller..?).

Skjer det noe ondt ved avslutningen av et menneskeliv? Selv om beslutningen er moralsk rett er det likevel grunner til å føle skyld.

Foreleser: Franco Trivigno

EXPHIL XIV. DEONTOLOGI (FRIED)

Fjernet etter ønske fra foreleser.

Pliktetikk er en type moralteori der det ikke bare er resultatet av handlingen som avgjør om en den er moralsk riktig, men også de etiske prinsippene bak. Pliktetikk kalles også deontologisk etikk eller deontologiDeontologien er ikke en enhetlig moralteori, men består av en gruppe av teorier som deler noen viktige kjennetegn. Immanuel Kant er den mest kjente og innflytelsesrike pliktetikeren.Fordi en handlings riktighet ikke utelukkende bestemmes av hva handlingen kan oppnå, så står deontologien i skarp kontrast med konsekvensialistiske moralteorier og mer generelt også i kontrast med all teleologisk etikk. I stedet mener deontologiske teorier at en handling bare kan være riktig dersom den er i overensstemmelse med korrekte etiske prinsipper om hva som er riktig handling, og at slike prinsipper i noen tilfeller kan tillate eller påby handlinger som ikke fører til de beste konsekvensene.

Kilder
https://snl.no/pliktetikk [23:30, 071118]

EXPHIL XIII. UTILITARISME (SMART)

Takk til Kamilla H. for gode notater.

Utilitarisme er en del av normativetikken og sier noe om hva du skal eller bør gjøre. Tankeeksperiment med togfører og trikk: hva ville du gjort? Er det forskjell mellom å drepe og la dø?

Hva skal vi legge vekt på når vi vurderer moral?

  • Hvem er aktøren?
  • Hva er handlingen?
  • Konsekvenser?

Utilitarisme er en form for konsekvensialisme og legger derfor naturligvis spesielt sterk vekt på siste punkt. Om en handling er rett eller gal er (nesten) utelukkende avhengig av konsekvensene. Utilitas (latin) = nytte. Det som er godt er det som er nyttig. Det som er nyttig for mennesket er det som fører til lykke. Ergo er lykke noe godt.

Utilitariske teorier legger vekt på konsekvenser for alle involverte parter der alle teller like mye.

Nytteprinsippet / Maksimeringsprinsippet (GHP, greatest happiness principle)
Handlinger er riktige i den grad de fremmer lykke og gale i den grad de produserer det motsatte. Vi bør ha som  mål å produsere så mye lykke som mulig, da ved å tilfredsstille flest mulig parter ved valgene vi gjør. Du må alltid ta alle andres lykke i betrakning, ikke kun din egen (en upartisk teori, river egoet fra mennesket: mye å be om?). Når vi vurderer lykke må vi ikke bare se på kvantitet, men også kvalitet (ulike nivåer av lykke: viktig for å forsvare utilitarismen fra anklager om hedonisme). Når alle har like mye å si (like mye rett på lykke) betyr det at barn, kvinner og minoritetsgrupper har rett til like rettigheter (også dyr forsåvidt).

Positivt

  • Etikk blir redusert til et regnestykke
  • Enkelt prinsipp
  • Enkelt å gjennomføre (er det det?)
  • Åpen for empiriske undersøkelser (kvantifisering av lykke)

Negativt

  • Redurserer mennesker til lykkekalkulatorer
  • Vanskelig å ta hensyn til alle andre ved hvert eneste valg
  • Forventer at mennesket skal handle fra et fugleperspektiv og depersonalisere seg selv (upartisk hensyn til egen og andres lykke)

Regelutilitarisme går ut på at man setter regler (f.eks. du skal ikke drepe). Vi får et todelt system med regler vi kan hvile oss på og den skreddersydde konsekvensvurderingen. Ingen regler er absolutte. De får sin styrke ut ifra konsekvenser. Regelutilitarismen ligner en pliktetikk og virker (ifg. Smart) som noe uverdig for utilitarismen. Rigide regler frarøver utilitarismen det som gjorde den spesiell, nemlig en slags tilpasningsevne (fleksibilitet). Skal du utgi jødene du skjuler i kjelleren med det samme en nazioffiser spør? Smart mener tommelfingerregler og spillteori for det meste er tilstrekkelig.

  • Rasjonell handling (fremtidsrettet)
    Den handling som med størst sannsynlighet fører til den beste totalsituasjonen (iht. maksimeringsprinsippet).
  • Riktig handling (retrospektiv)
     Den handling som faktisk førte til den beste totalsituasjonen (iht. maksimeringsprinsippet).

Når slutter en handling? Når vet vi at en handling ikke lenger gir konsekvenser? Smart: de fjerne virkninger av handlinger vil på sikt tendere mot 0 (men hva med klimaendringer?). Hvordan kan vi vite konsekvenser på forhånd? Hvordan kan vi sammenligne lykke? Er observatørens subjektive vurdering av situasjonen riktig? Bør fremtidens lykke veie tyngre enn fortidens løfte? Si at du har lovet en døende millionær å brenne pengene hans etter hans død. Du kan holde løftet og hjelpe ingen (siden millionæren allerede er død og derfor av liten moralsk relevans) eller bruke pengene på f.eks. et barnehjem. I følge utilitarismen er dette dilemmaet egentlig ganske enkelt å løse. Det som teller er å maksimere lykken her og nå. For en utilitarist er lykken den viktigste verdien. Alle andre konsepter som rettferdighet, integritet, og lover er fleksible. Dette er gitt at ingen får vite om løftebruddet ditt.

Innvendiger til utilitarismen
Er det rett av studentene å dra på exphilforelesning? Det er alltid noe annet de kunne gjort som hadde maksimert mer lykke (negativt ansvar). Du er ansvarlig for det du lar være å gjøre. Dette kan forsåvidt også være en positiv egenskap ved utilitarismen i at den viser oss at god moralitet er et ideal som mennesket burde strekke seg etter.

Roc’s kritikk: er det riktig å rose kona selv om det ikke er genuint?

Bernard Williams mener at lykken ikke bare ligger i konsekvensene av handlingen, men i handlingen selv også. Om ikke vil det bety at lykken ikke har iboende verdi uavhengig av konsekvensene.

Spiller det noen rolle moralsk sett om handlingen under vurdering er din egen handling? Dette kalles en metaetisk analyse av utilitarismen. Den er upersonlig og har ikke plass til aktørens indre dimensjoner (fordi aktøren ikke er i fokus). Williams mener at folk ikke blir lykkelig av utilitarismen fordi man aldri tar hensyn til seg selv. Lykke avhenger av aktøren minst like mye som konsekvenser (og handlinger).

Foreleser: Ingvild Torsen

EXPHILSEMINAR III

Singer’s claim is not that abortion is pardonable in every circumstance. Anyone who is against abortion will always have exceptions. Many students misinterpret Singer as meaning abortion should follow the whims of the parents. 

Gyldighet forteller oss ikke hvorvidt en konklusjon eller premissene faktisk er sanne, men hvorvidt disse henger logisk godt sammen. Hvordan kan vi maksimere antallet sannheter vi har i hodet? Jo, den enkleste måten er jo å bare tro på alt du hører.

Validity (gyldighet) og justification
Om det er god grunn for å akseptere premissene er det også god grunn for å akseptere konklusjonen. Et deduktivt argument er sannhetsbevarende. Justification (berettigelse) er hvorfor vi har grunn til å tro at noe er sant. På samme måte kan vi betvile minst ett av premissene dersom konklusjonen er tvilsom.

Singer
Hvilken strategi bruker de liberale når de motviser de konservative?

Foreleser: Carsten Hansen

EXPHIL VII. KANT – TEORETISK FILOSOFI

Fjernet etter ønske fra foreleser.

Epistemologi
Hume hadde argumentert for at sikker kunnskap ikke er mulig på noe område, og denne argumentasjonen virket overbevisende på praktisk talt alle som satte seg inn i den. Dette skjedde i en tid hvor Newtons oppdagelser av mekanikkens viktigste lover hadde overbevist alle om at naturen er forståelig og at sikker kunnskap er mulig. Her hadde man en selvmotsigelse, og dette kunne Kant absolutt ikke godta. Kant hevdet at han med sine epistemologiske teorier hadde oppklart denne tilsynelatende selvmotsigelsen. Kant hevdet at all kunnskap må begynne med sansning, med erfaring – noe annet er ikke mulig. Men Kant mente også at dette ikke betyr at all kunnskap nødvendigvis må springe ut fra erfaringen.

Dersom vi ser oss omkring ser vi trær, hus, biler, osv. Men hvordan kan vi vite at disse tingene er slik som de ser ut for oss? Dette kan vi aldri vite, sier Kant, og hans begrunnelse er at vårt sanseapparat er slik at det på en måte forstyrrer eller forvrenger de signaler som kommer til oss. Av denne grunn kan vi aldri vite noe om virkeligheten slik den egentlig er, vi kan bare vite hvordan den ser ut for oss. De tyske uttrykkene som beskriver denne forskjellen har vi nevnt i bokens første del, Ding an sich om hvordan ting egentlig er, og Ding für mich om hvordan ting ser ut for oss. Den verden vi opplever kaller Kant den fenomenuelle verden, mens den virkelige verden som ligger til grunn for og forårsaker sanseinntrykkene, og som vi aldri kan vite noe om, den kaller Kant for den nomenuelle verden. (Kant er ikke konsekvent med hensyn til om den nomenuelle virkelighet forårsaker våre sanseinntrykk eller ikke, noen ganger sier han at den gjør det, andre ganger sier han det motsatte.)

Ifølge Kant finnes det kunnskap som ikke springer ut fra erfaringen, dvs. kunnskap som er uavhengig av sansning og erfaring. Han tenkte på utsagn av typen «alt som skjer har en årsak» og «en kule kan ikke både være svart og hvit over det hele». Disse utsagnene mente Kant er opplagt sanne, og at de er sanne kan man konstatere uten at det er nødvendig å foreta empiriske undersøkelser. Denne type utsagn kalte Kant sanne «a priori», (før erfaringen). Et utsagn som er sant a priori er nødvendigvis sant og det er universelt sant. Overalt og til alle tider vil det være sant at «alt har en årsak» og at «en kule kan ikke både være svart og hvit over det hele». Ifølge Kant finnes det også en annen type sanne utsagn, men hvor sannhetsgehalten ikke er nødvendig eller universell. Slike utsagn kalles – som hos Hume – betingede. Et eksempel på et slikt utsagn er «katter føder levende unger». At dette utsagnet er sant kan vi konstatere ved observasjon. Men det vil ifølge Kant ikke være en selvmotsigelse dersom katter hadde lagt egg istedenfor å føde levende unger. Det kan derfor tenkes at utsagnet er usant, uten at man dermed begår en selvmotsigelse. Den type utsagn hvor sannhetsgehalten må avgjøres ved empiriske undersøkelser, og hvor et annet utsagn ikke vil medføre en selvmotsigelse, kalte Kant sanne «a posteriori», (etter erfaringen). Andre utsagn av denne typen er f.eks. «jorden roterer om sin akse» eller «sukker smaker søtt». Skal man avgjøre om disse utsagnene er sanne, må man foreta empiriske undersøkelser, det er ikke nok å betrakte utsagnene alene. Kant delte altså alle sanne utsagn i to grupper; de som er sanne a priori, og de som er sanne a posteriori.

Kant foretok også en annen inndeling av sanne utsagn. Denne inndelingen hadde forekommet tidligere i filosofiens historie, men den endelige utformingen kom med Kant. Vi tenker på inndelingen av sanne utsagn i de som kalles analytiske og de som kalles syntetiske.

At utsagnet «mennesket er et rasjonelt dyr» er sant, kan man fastslå ved kun å betrakte denne setningen alene. Det er ikke nødvendig med empiriske undersøkelser for å se at den er sann, og grunnen er at mennesket er definert som et rasjonelt dyr. Setningen er derfor den samme som «et rasjonelt dyr er et rasjonelt dyr». Dette utsagnet er opplagt sant, og prøver man å benekte det – «et rasjonelt dyr er ikke et rasjonelt dyr» får man en selvmotsigelse. Slike setninger sier Kant er analytiske. Disse setningene er opplagt sanne, men de sier intet annet enn det som allerede ligger i de ordene som er brukt. På den annen side har vi utsagn av typen «mennesket har to øyne». Vi kan ikke si at dette er sant bare ved å erstatte «menneske» med definisjonen – vi kan ikke bare ved å se setningen avgjøre om «et rasjonelt dyr har to øyne». Denne typen utsagn kalte Kant syntetiske.

Kant konstruerer ut fra disse to oppdelingene, analytisk/syntetisk og a priori/a posteriori, en omfattende teori om hvordan (sanne) utsagn skal klassifiseres.

          |       a posteriori        |      a priori
----------|---------------------------|-----------------------
analytisk | 1 analytisk a posteriori  |  2 analytisk a priori   
          |                           | 
syntetisk | 3 syntetisk a posteriori  |  4 syntetisk a priori

Alle (sanne) utsagn kan plasseres i en av de fire gruppene i tabellen. Gruppe 1 er opplagt tom, det kan ikke finnes analytiske utsagn, dvs. universelle og nødvendige utsagn, som er avhengige av erfaringen. Gruppe 2 består av de utsagn som kan bekreftes ved å henvise til logikkens lover – ovenfor ga vi eksemplet «et rasjonelt dyr er et rasjonelt dyr». Dette er et sant utsagn som er i klasse 2 fordi vi får en selvmotsigelse – som er i strid med logikkens lover – dersom vi prøver å benekte det. (Logikkens lover er også med i gruppe 2.) Gruppe 3 består av alle sanne utsagn som kan bekreftes ved observasjon, f.eks. «mennesket har to øyne». Ifølge Kant er en benektelse av dette utsagnet ikke i strid med logikkens lover. Hva så med gruppe 4?

Gruppe 4 kan ikke bestå av utsagn som er basert på erfaring, fordi slike utsagn ikke er universelle og nødvendige. En benektelse av et utsagn i gruppe 4 kan heller ikke medføre en selvmotsigelse, den type utsagn er analytiske. Et utsagn som hører hjemme i gruppe 4 må derfor inneholde universell, nødvendig viten om (det vi opplever som) virkeligheten, men det kan ikke være avledet av virkeligheten, for da hadde det vært a posteriori.

Finnes det slike utsagn? Kant svarte ja på dette spørsmålet, han hevdet at gruppe 4 omfatter endel utsagn innen matematikk, fysikk og filosofi. Newtons lover befinner seg i denne gruppen, og disse er derfor universelle og nødvendige. I tillegg vil f.eks. utsagn som «summen av vinklene i en trekant er 180 grader» være universelle og nødvendige. Denne oppdelingen fører til at Newtons lover er sikre – de er universelle og nødvendige. Dette i motsetning til Hume, som hevdet at sikker kunnskap om virkeligheten ikke er mulig.

Nå må vi igjen trekke frem Kants todeling av verden. Det vi opplever er den fenomenuelle verden, men det som virkelig eksisterer er den nomenuelle verden som vi ikke vet noe om. Grunnen til at vi kan ha nødvendig og universell sikker kunnskap om det vi opplever som virkeligheten, dvs. kunnskap som er syntetisk a priori, er at vår bevissthet inneholder visse strukturer eller mekanismer som gjør at verden ser lovmessig og regelmessig ut for oss. (Kant kalte disse strukturene for kategorier, og de er nærmere omtalt nedenfor.) Grunnen til at sikker kunnskap er mulig er altså ikke at virkeligheten er lovmessig, men at vår bevissthet er slik at virkeligheten for oss oppleves som lovmessig.

Det er altså ikke slik at vi tilpasser oss til virkeligheten, virkeligheten tilpasser seg til oss. Det vi opplever som virkeligheten er noe som ordner seg etter hvordan vår bevissthet er innrettet. Dersom virkeligheten er uavhengig av oss, må vår erkjennelse tilpasse seg til denne virkeligheten, og all kunnskap må ta utgangspunkt i vår opplevelse av denne virkeligheten. I et slikt tilfelle er a priorisk kunnskap umulig. Men dersom det derimot som Kant hevder er slik at det vi opplever som virkeligheten må rette seg etter hvordan vår bevissthet er innrettet, er det ikke urimelig at vi har a priorisk kunnskap. Kant har her foretatt en fullstendig helomvending når det gjelder et av de mest fundamentale spørsmål innen filosofien. Kant selv sammenlignet denne helomvendingen med Kopernikus’ revolusjon innen astronomien. (Det ser ut som om stjernene går i sirkelbaner på himmelen og at jorden er i ro, Kopernikus oppdaget at stjernene er i ro og at jorden roterer om sin akse.)

Det ligger implisitt i Kants teorier at alle menneskers bevissthet har den samme struktur, og at dette er grunnen til at virkeligheten oppleves på samme måte for alle. Siden vi ikke observerer noe objekt som er uavhengig av oss, fører Kants teorier blant annet til at det som tidligere ble betegnet som objektivt nå sies å være inter-subjektivt.

Til grunn for inndelingen av utsagn i analytiske og syntetiske ligger også et viktig element i Kants begrepsteori. Han går ut fra at et begreps innhold er intet mer enn og intet mindre enn begrepets definisjon, dvs. at begrepet «menneske» er identisk med definisjonen «rasjonelt dyr»; begrepet er en sammenfatning av definisjonen. Istedet for å si «rasjonelt dyr» sier vi «menneske», istedet for å si «mengden av alle punkter med samme avstand til et gitt punkt» sier vi «sirkel», osv. Et begrep er for Kant derfor først og fremst en oppsummering av en definisjon, og ikke primært noe som refererer til ting i virkeligheten.

Det er også noen andre elementer ved Kants oppfatning av bevisstheten som bør nevnes. Dersom vi opplever noe, eller tenker på noe, vil dette «noe» alltid foregå i tid og rom, dvs. på et bestemt sted og ved et bestemt tidspunkt. Kant hevdet at tiden selv og rommet selv ikke kan sanses eller oppleves. Tid og rom er ifølge Kant noe som vår bevissthet tillegger sanseinntrykket. Tid og rom er a priori tilstede ved all erkjennelse. Tid og rom kan ikke avledes fra våre observasjoner, det vi observerer er i tid og rom. Tid og rom er ikke kategorier, de kalles anskuelsesformer, og de er operative på et mer fundamentalt nivå enn kategoriene.

Tid og rom er som nevnt ikke det eneste bevisstheten tillegger opplevelsene. Vi observerer ifølge Kant kun sanseinntrykk, men dersom vi ser oss omkring ser vi fysiske objekter. Kant hevdet at det er en mekanisme i vår bevissthet som setter sanseinntrykkene sammen slik at vi opplever gjenstander. Det er også en mekanisme som gjør at vi setter sanseinntrykk sammen i årsak-virkning-relasjoner, det er en mekanisme som gjør at vi erfarer ting som virkelige/uvirkelige, mulige/umulige eller nødvendige/betingede. Det er også flere slike ordningsmekanismer eller kategorier enn de som er nevnt her, det er tolv ialt, fordelt i fire grupper.

Ifølge Kant skal vi benytte fornuften for å oppnå kunnskap, men hans filosofi innebærer også at ikke all kunnskap kan oppnåes på denne måten, fornuften er begrenset. Fornuftsmessig tenkning kan bare gi oss informasjon om den verden vi opplever, om den fenomenuelle verden. For å oppnå kunnskap om den nomenuelle verden, om verden slik den «egentlig er», må vi bruke andre erkjennelsesformer, vi må tro. Det er derfor kun ved tro vi kan oppnå kunnskap om de viktige ting, som f.eks. moralnormer.

Kilder
https://filosofi.no/immanuel-kant/#epistemologi [23:37, 071118]

EXPHIL VI. HUME

David Hume forsøker å argumentere mot årsakssammenhengen. Når vi observerer to hendelser (A & B) med en årsak og virkning får vi inntrykk av at:

  • Det er kontakt i tid og rom
  • Hendelse A har forrang i tid
  • Det er konstant samsvar mellom årsak og virkning

Hume mente at det ikke egentlig er noen logisk sammenheng mellom årsak og virkning fordi vi kan forestille oss at A skjer uten at B følger. Vi har heller ikke inntrykk av noen kausalitet (nødvendig forbindelse) mellom A og B, “Jeg ser A og så B, men jeg ser ikke at A må være årsaken til B). Det er altså ikke fornuften som er menneskets veiviser, men snarere vanen. Vi antar at A fører til B, ikke fordi vi vet, men fordi vi er vant til det av erfaring. Det viktigste er menneskelig erfaring og det er derfor det ikke gir mening å tenke på hva verden ville sett ut fra f.eks. standpunktet til et tre. En vanskelighet hos Hume er imidlertid at han i analysen sin både benytter seg av årsaksbegrepet samtidig som han revurderer det.

Hume mot rasjonalisme
Han kategoriseres selv som en sentimentalist og dydsetiker. Moralsk verdi kan ikke baseres eller ledes ut av fornuften.

Hvorfor ikke fornuften
Fornuften er kun et redskap hvis funksjon er å sammenligne og oppdage relasjoner, men har aldri motivert en til handling. Dersom samme relasjoner kan ha forskjellig karakter (moralsk karakter), må denne komme av noe annet enn fornuften, altså følelsene. Er det mulig å finne hva som er “ondt” kun ved bruk av fornuft (en klinisk deduksjon)? Nei, mente Hume. Det kan du først finne når du går inn i deg selv og reflekterer over hvor du får en følelse av misbilligelse. Det moralske har altså utspring i følelsene. Psykopater har ikke evnen til å oppleve det moralske, men dette betyr ikke at de ikke kan forstå deres rammer eller at det motsier moralitetens eksistens.

Humes stedsfortreder
Dyder er kvaliteter ved en person som er nyttige eller behagelige for personen selv eller andre: beskjedenhet, godt humør, generøsitet usw. De deles inn i de naturlige og kunstige dyder.

  • Naturlige dyder
    Disse er kvaliteter alle mennesker synes er behagelige uavhengig av livssituasjon eller samfunn.
  • Kunstige dyder
    Disse er dyder vi foretrekker avhengig av sosial kontekst.

Et eksempel på en kunstig dyd er kyskheten. Hvorfor ansees denne som en dyd (først og fremst for kvinner)? Fordi maktfordelingen mellom kjønnene tidligere var svært forskjøvet. Kvinnen var avhengig av mannen som sin forsørger. Det var stort sosialt press for at kvinner måtte bli “godt gift” Kyskheten ble altså en dyd i et samfunn hvor menn hadde så og si all forhandlingsmakten. Dyden klarer ikke å stå imot det seksuelle begjæret og derfor var det viktig at jenter tidlig ble indoktrinert til å ta kyskhetsløftet. Dette forklarer også hvorfor denne dyden i stor grad har forsvunnet i land som Norge hvor kvinner har fått en sterkere og mer likestilt posisjon.

Rettferdigheten er et annet eksempel på en kunstig dyd. Det er nødvendig for et samfunns stabilitet å behandle alle verdig, men i en liten, kjærlig familie hadde vi ikke trengt en dyd for det. På samfunnsnivå må vi altså læres opp til å like trekk vi anser som rettferdige og på denne måten oppøve folk til å følge denne kunstige dyden.

Foreleser: Ingvild Torsen

Ressurser
Podcast

EXPHIL V. DESCARTES / HUMES

Takk til Henrik W. for flotte notater

Fortsettelse fra sist:
Descartes har kommet fram til sitt “cogito” (at han er en tenkende ting). Nå må han igjen tenke seg ut i verden, men hvordan komme seg dit? Hvordan får han “res cogitans” til å henge sammen med “res extensa”? Hvordan kan han bruke sin sikre kunnskap om at han er et tenkende vesen til å beskrive den ytre verdenen? Han argumenterer med at siden Gud eksisterer og at Gud per definisjon er perfekt, ligger det i naturen at det Gud skaper også er det. Det vil si at det vi, mennesker, oppfatter som klare og presise persepsjoner kan stoles på. Gud er en garantist for at vi kan stole på sansene våre (til en viss grad). En god, allvitende, allmektig Gud ville ikke skapt oss med falske sanser.

Mennesket består av et tenkende vesen (ånden) og et utstrakt legeme. Dualismen gjør det mulig å forstå kroppen som noe som bestemmes av og er underlagt naturens fysiske lover.

Elisabeth van Böhmen stilte et par spørsmål ved dette:

  • Hvordan kan noe immaterielt bevege noe fysisk?
  • Kan ikke sinnet vårt også ha utstrekning?
  • Hvordan kan vi være sikre på at inntrykkene vi får gjennom sansene faktisk er riktige?

Descartes svarer litt unnvikende: sinn og legeme er bare “knyttet sammen på en måte”

Litt om dyr:
Fra “Metoden”, vet vi fra før at Descartes mener at dyr ikke er tenkende slik som mennesker. Mennesker har en fornuftig allsidighet gjennom språk. Han mener det er et tydelig skille der. Han mener at dyr er mer lik sofistikerte maskiner. Sammenligningen med dyr illustrerer rasjonalismen og hvordan det er et skille mellom oss og resten av naturen. Dette er samtidig et argument for at vi som mennesker kan behandle dyr på hvilken måte vi vil.

Introduksjon til Hume
Hume var en skotsk filosof som levde under opplysningstiden. Han er hovedsakelig assosiert med tre -ismer:

  • Empirisme
    Erfaring tillegges mest vekt: et kriterium for vitenskap. Observasjon skal diktere teoretisering. Alle begreper må kunne ha opphav i erfaringen.
  • Naturalisme
    Man vil kun tillate å bruke forklaringer som er i overenstemmelse med den vestlige naturvitenskap.
  • Skeptisisme
    Å tvile og legge mindre vekt på oppfatninger som vanligvis antas å være sanne.

Hva motiverer Hume til å skrive boken sin?
Han ønsker at vitenskapen om mennesket skal åpne seg for den samme nøyaktigheten som flere områder av naturfilosofien. Med mennesket mener han ikke bare menneskekroppen, men mennesket som et naturvesen. Han prøver å finne ut av de mest grunnleggende prinsippene ved mennesket.

Hvorfor er dette viktig?
Enhver vitenskap har en tilknytning til menneskenaturen. Alle vitenskaper behandles av mennesker. Når vi får mer forståelse for mennesket får vi da også mer forståelse om vitenskapen selv, mener Hume. Han mener og at vi må revurdere all filosofi og avvise ethvert filosofisk system som ikke er basert på observasjon og fakta (empiri).

  1. Verket er et kritisk prosjekt i at det har som formål å rydde opp i overtro og forkaste utsagn som ikke baserer seg på erfaring.
  2. Verket er et konstruktivt prosjekt i at det har som formål å etablere en naturalistisk og empirisk vitenskap.

Hva består menneskesinnet av? Hvordan er det vi tenker og oppfatter?

  • Persepsjoner
    Enkle ting: inntrykk og ideer.
    Et inntrykk genererer en ide og er klarere enn den resulterende ideen. F.eks. se Robb Stark dø. Sanseinntrykket genererer en emosjonell smerte som blir værende som en ide, men denne ideen vil aldri være like klar som det opprinnelige inntrykket.

Hvordan oppstår komplekse ideer?
Ved assosiasjonsprinsipper. Ideer henger sammen med hverandre. Verden presses på oss og assosieres inni hodet vårt til den verdenen vi opplever. Hadde vi ikke assosiert hadde vi bare hatt små, enkle tanker (kanskje litt som en gullfisk). Ting henger sammen. Verden presses på og assosieres inni oss til den verdenen vi opplever.

Hvilke begreper har vi grunn til å være kritiske til?

  • Kausalitet
    Hva er årsakssammenheng?

To hendelser er definert som årsak og virkning når:

  • Årsaken kommer først.
  • Det er kontakt i tid og rom.
  • Det er konstant samsvar mellom hendelsene A og B.

Hume mener at det ikke finnes noen logisk sammenheng mellom A og B. Vi kan forestille oss A uten B.

Foreleser: Ingvild Torsen

Ressurser
Podcast

EXPHILSEMINAR II

Når vi skal svare på oppgaven om Descartes gjelder det å finne hva premissene og konklusjonene hans er. Det vil være ett hovedargument med flere små som fungerer supplerende. Hovedpremissene kan hver for seg være konklusjoner med påfølgende underpremisser. Fordi hovedkonklusjonen hans er relativt kontroversiell, er det naturlig at premissene også er det. Derfor kan det være nødvendig å argumentere for dem og. 

Eksempelstruktur
HP – Hovedpremiss
UP – Underpremiss

HP1
HP2
HP3
Hovedkonklusjon

UP4
UP5
Konklusjon = HP1

Noen premisser er ikke nevnt, men nødvendig for konklusjonen. Disse kaller vi stilltiende antagelser. Det er nesten alltid flere enn bare én om de først finnes i teksten. Eksempel:

  • Det er ikke galt å være på telefonen i timen, alle andre er det hele tiden.
    Den stilltiende antagelsen er da at noe er riktig bare fordi andre gjør det.

Det er ofte at forfatteren har valgt å ikke nevne det stilltiende premisset av en grunn:

  • Forfatteren ser på premisset som universelt akseptert
  • Forfatteren håper på at leseren ikke får med seg premisset fordi det er kontroversielt
  • Forfatterens egen overseelse

Når vi analyserer burde vi følge prinsippet om en velvillig fortolkning. Dette betyr at vi tolker argumentet på best mulig måte slik vi tror forfatteren mente det dersom argumentet eller premissene ikke er helt klare.

Det viktigste er at det synes at du har gjort et ordentlig forsøk på å løse oppgaven.

Foreleser: Carsten Hansen