EXPHIL VI. HUME

David Hume forsøker å argumentere mot årsakssammenhengen. Når vi observerer to hendelser (A & B) med en årsak og virkning får vi inntrykk av at:

  • Det er kontakt i tid og rom
  • Hendelse A har forrang i tid
  • Det er konstant samsvar mellom årsak og virkning

Hume mente at det ikke egentlig er noen logisk sammenheng mellom årsak og virkning fordi vi kan forestille oss at A skjer uten at B følger. Vi har heller ikke inntrykk av noen kausalitet (nødvendig forbindelse) mellom A og B, “Jeg ser A og så B, men jeg ser ikke at A må være årsaken til B). Det er altså ikke fornuften som er menneskets veiviser, men snarere vanen. Vi antar at A fører til B, ikke fordi vi vet, men fordi vi er vant til det av erfaring. Det viktigste er menneskelig erfaring og det er derfor det ikke gir mening å tenke på hva verden ville sett ut fra f.eks. standpunktet til et tre. En vanskelighet hos Hume er imidlertid at han i analysen sin både benytter seg av årsaksbegrepet samtidig som han revurderer det.

Hume mot rasjonalisme
Han kategoriseres selv som en sentimentalist og dydsetiker.
Moralsk verdi kan ikke baseres eller ledes ut av fornuften.

Hvorfor ikke fornuften
Fornuften er kun et redskap hvis funksjon er å sammenligne og oppdage relasjoner, men har aldri motivert en til handling. Dersom samme relasjoner kan ha forskjellig karakter (moralsk karakter), må denne komme av noe annet enn fornuften, altså følelsene. Er det mulig å finne hva som er “ondt” kun ved bruk av fornuft (en klinisk deduksjon)? Nei, mente Hume. Det kan du først finne når du går inn i deg selv og reflekterer over hvor du får en følelse av misbilligelse. Det moralske har altså utspring i følelsene. Psykopater har ikke evnen til å oppleve det moralske, men dette betyr ikke at de ikke kan forstå deres rammer eller at det motsier moralitetens eksistens.

Humes stedsfortreder
Dyder er kvaliteter ved en person som er nyttige eller behagelige for personen selv eller andre: beskjedenhet, godt humør, generøsitet usw. De deles inn i de naturlige og kunstige dyder.

  • Naturlige dyder
    Disse er kvaliteter alle mennesker synes er behagelige uavhengig av livssituasjon eller samfunn.
  • Kunstige dyder
    Disse er dyder vi foretrekker avhengig av sosial kontekst.

Et eksempel på en kunstig dyd er kyskheten. Hvorfor ansees denne som en dyd (først og fremst for kvinner)? Fordi maktfordelingen mellom kjønnene tidligere var svært forskjøvet. Kvinnen var avhengig av mannen som sin forsørger. Det var stort sosialt press for at kvinner måtte bli “godt gift” Kyskheten ble altså en dyd i et samfunn hvor menn hadde så og si all forhandlingsmakten. Dyden klarer ikke å stå imot det seksuelle begjæret og derfor var det viktig at jenter tidlig ble indoktrinert til å ta kyskhetsløftet. Dette forklarer også hvorfor denne dyden i stor grad har forsvunnet i land som Norge hvor kvinner har fått en sterkere og mer likestilt posisjon.

Rettferdigheten er et annet eksempel på en kunstig dyd. Det er nødvendig for et samfunns stabilitet å behandle alle verdig, men i en liten, kjærlig familie hadde vi ikke trengt en dyd for det. På samfunnsnivå må vi altså læres opp til å like trekk vi anser som rettferdige og på denne måten oppøve folk til å følge denne kunstige dyden.


ForeleserIngvild Torsen

Ressurser
Podcast

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s