Tag: årsakssammenheng

EXPHIL VI. HUME

David Hume forsøker å argumentere mot årsakssammenhengen. Når vi observerer to hendelser (A & B) med en årsak og virkning får vi inntrykk av at:

  • Det er kontakt i tid og rom
  • Hendelse A har forrang i tid
  • Det er konstant samsvar mellom årsak og virkning

Hume mente at det ikke egentlig er noen logisk sammenheng mellom årsak og virkning fordi vi kan forestille oss at A skjer uten at B følger. Vi har heller ikke inntrykk av noen kausalitet (nødvendig forbindelse) mellom A og B, “Jeg ser A og så B, men jeg ser ikke at A må være årsaken til B). Det er altså ikke fornuften som er menneskets veiviser, men snarere vanen. Vi antar at A fører til B, ikke fordi vi vet, men fordi vi er vant til det av erfaring. Det viktigste er menneskelig erfaring og det er derfor det ikke gir mening å tenke på hva verden ville sett ut fra f.eks. standpunktet til et tre. En vanskelighet hos Hume er imidlertid at han i analysen sin både benytter seg av årsaksbegrepet samtidig som han revurderer det.

Hume mot rasjonalisme
Han kategoriseres selv som en sentimentalist og dydsetiker. Moralsk verdi kan ikke baseres eller ledes ut av fornuften.

Hvorfor ikke fornuften
Fornuften er kun et redskap hvis funksjon er å sammenligne og oppdage relasjoner, men har aldri motivert en til handling. Dersom samme relasjoner kan ha forskjellig karakter (moralsk karakter), må denne komme av noe annet enn fornuften, altså følelsene. Er det mulig å finne hva som er “ondt” kun ved bruk av fornuft (en klinisk deduksjon)? Nei, mente Hume. Det kan du først finne når du går inn i deg selv og reflekterer over hvor du får en følelse av misbilligelse. Det moralske har altså utspring i følelsene. Psykopater har ikke evnen til å oppleve det moralske, men dette betyr ikke at de ikke kan forstå deres rammer eller at det motsier moralitetens eksistens.

Humes stedsfortreder
Dyder er kvaliteter ved en person som er nyttige eller behagelige for personen selv eller andre: beskjedenhet, godt humør, generøsitet usw. De deles inn i de naturlige og kunstige dyder.

  • Naturlige dyder
    Disse er kvaliteter alle mennesker synes er behagelige uavhengig av livssituasjon eller samfunn.
  • Kunstige dyder
    Disse er dyder vi foretrekker avhengig av sosial kontekst.

Et eksempel på en kunstig dyd er kyskheten. Hvorfor ansees denne som en dyd (først og fremst for kvinner)? Fordi maktfordelingen mellom kjønnene tidligere var svært forskjøvet. Kvinnen var avhengig av mannen som sin forsørger. Det var stort sosialt press for at kvinner måtte bli “godt gift” Kyskheten ble altså en dyd i et samfunn hvor menn hadde så og si all forhandlingsmakten. Dyden klarer ikke å stå imot det seksuelle begjæret og derfor var det viktig at jenter tidlig ble indoktrinert til å ta kyskhetsløftet. Dette forklarer også hvorfor denne dyden i stor grad har forsvunnet i land som Norge hvor kvinner har fått en sterkere og mer likestilt posisjon.

Rettferdigheten er et annet eksempel på en kunstig dyd. Det er nødvendig for et samfunns stabilitet å behandle alle verdig, men i en liten, kjærlig familie hadde vi ikke trengt en dyd for det. På samfunnsnivå må vi altså læres opp til å like trekk vi anser som rettferdige og på denne måten oppøve folk til å følge denne kunstige dyden.

Foreleser: Ingvild Torsen

Ressurser
Podcast

EXPHIL V. DESCARTES / HUMES

Takk til Henrik W. for flotte notater

Fortsettelse fra sist:
Descartes har kommet fram til sitt “cogito” (at han er en tenkende ting). Nå må han igjen tenke seg ut i verden, men hvordan komme seg dit? Hvordan får han “res cogitans” til å henge sammen med “res extensa”? Hvordan kan han bruke sin sikre kunnskap om at han er et tenkende vesen til å beskrive den ytre verdenen? Han argumenterer med at siden Gud eksisterer og at Gud per definisjon er perfekt, ligger det i naturen at det Gud skaper også er det. Det vil si at det vi, mennesker, oppfatter som klare og presise persepsjoner kan stoles på. Gud er en garantist for at vi kan stole på sansene våre (til en viss grad). En god, allvitende, allmektig Gud ville ikke skapt oss med falske sanser.

Mennesket består av et tenkende vesen (ånden) og et utstrakt legeme. Dualismen gjør det mulig å forstå kroppen som noe som bestemmes av og er underlagt naturens fysiske lover.

Elisabeth van Böhmen stilte et par spørsmål ved dette:

  • Hvordan kan noe immaterielt bevege noe fysisk?
  • Kan ikke sinnet vårt også ha utstrekning?
  • Hvordan kan vi være sikre på at inntrykkene vi får gjennom sansene faktisk er riktige?

Descartes svarer litt unnvikende: sinn og legeme er bare “knyttet sammen på en måte”

Litt om dyr:
Fra “Metoden”, vet vi fra før at Descartes mener at dyr ikke er tenkende slik som mennesker. Mennesker har en fornuftig allsidighet gjennom språk. Han mener det er et tydelig skille der. Han mener at dyr er mer lik sofistikerte maskiner. Sammenligningen med dyr illustrerer rasjonalismen og hvordan det er et skille mellom oss og resten av naturen. Dette er samtidig et argument for at vi som mennesker kan behandle dyr på hvilken måte vi vil.

Introduksjon til Hume
Hume var en skotsk filosof som levde under opplysningstiden. Han er hovedsakelig assosiert med tre -ismer:

  • Empirisme
    Erfaring tillegges mest vekt: et kriterium for vitenskap. Observasjon skal diktere teoretisering. Alle begreper må kunne ha opphav i erfaringen.
  • Naturalisme
    Man vil kun tillate å bruke forklaringer som er i overenstemmelse med den vestlige naturvitenskap.
  • Skeptisisme
    Å tvile og legge mindre vekt på oppfatninger som vanligvis antas å være sanne.

Hva motiverer Hume til å skrive boken sin?
Han ønsker at vitenskapen om mennesket skal åpne seg for den samme nøyaktigheten som flere områder av naturfilosofien. Med mennesket mener han ikke bare menneskekroppen, men mennesket som et naturvesen. Han prøver å finne ut av de mest grunnleggende prinsippene ved mennesket.

Hvorfor er dette viktig?
Enhver vitenskap har en tilknytning til menneskenaturen. Alle vitenskaper behandles av mennesker. Når vi får mer forståelse for mennesket får vi da også mer forståelse om vitenskapen selv, mener Hume. Han mener og at vi må revurdere all filosofi og avvise ethvert filosofisk system som ikke er basert på observasjon og fakta (empiri).

  1. Verket er et kritisk prosjekt i at det har som formål å rydde opp i overtro og forkaste utsagn som ikke baserer seg på erfaring.
  2. Verket er et konstruktivt prosjekt i at det har som formål å etablere en naturalistisk og empirisk vitenskap.

Hva består menneskesinnet av? Hvordan er det vi tenker og oppfatter?

  • Persepsjoner
    Enkle ting: inntrykk og ideer.
    Et inntrykk genererer en ide og er klarere enn den resulterende ideen. F.eks. se Robb Stark dø. Sanseinntrykket genererer en emosjonell smerte som blir værende som en ide, men denne ideen vil aldri være like klar som det opprinnelige inntrykket.

Hvordan oppstår komplekse ideer?
Ved assosiasjonsprinsipper. Ideer henger sammen med hverandre. Verden presses på oss og assosieres inni hodet vårt til den verdenen vi opplever. Hadde vi ikke assosiert hadde vi bare hatt små, enkle tanker (kanskje litt som en gullfisk). Ting henger sammen. Verden presses på og assosieres inni oss til den verdenen vi opplever.

Hvilke begreper har vi grunn til å være kritiske til?

  • Kausalitet
    Hva er årsakssammenheng?

To hendelser er definert som årsak og virkning når:

  • Årsaken kommer først.
  • Det er kontakt i tid og rom.
  • Det er konstant samsvar mellom hendelsene A og B.

Hume mener at det ikke finnes noen logisk sammenheng mellom A og B. Vi kan forestille oss A uten B.

Foreleser: Ingvild Torsen

Ressurser
Podcast

EXPHIL II. PLATON OG ARISTOTELES

Sokrates ønsket å vise Menon at læring faktisk var mulig (at Menons paradoks fra sist var feil). Løsningen Sokrates presenterer som svar kalles for gjenerindringslæren. Kort fortalt mener han at sjelen er udødelig og vet alt fra før. Hver gang mennesker reinkarneres utvikler de et midlertidig tilfelle av amnesi. Når vi lærer, er det egentlig bare at vi husker (gjenerindrer) det vi tidligere visste.

Det er nyttig å bemerke at Platon ofte skriver ved å sette opp skuespill. Heller enn en virkelighetstro skildring av faktiske hendelser og dialoger kan det godt tenkes at Platon rett og slett låner en annens munn til å varsle (借刀杀人). Vi kan ikke gå utifra at det Sokrates sier i verket for det første i det hele tatt er noe han har sagt, og for det andre at Platon ikke hadde en dypere hensikt enn det som står skrevet. Det som går igjen i både Sokrates sin og Platons (som student av Sokrates) filosofi er fokuset som ligger på leseren eller samtalepartneren. Det viktigste for dem var ikke å fortelle mottakerne hva som var rett, men å hjelpe dem finne fram til svaret selv (jordmor, fødsel usw.). Denne tanken om et selvstendig sjeleliv betød naturligvis at de hadde et relativt dårlig (gjensidig) inntrykk av folk som hevdet seg å være autoriteter.

Tilbake til spørsmålet om dyd
Menon sier seg enig i at paradokset hans er feil. Han ber Sokrates derfor gå tilbake til spørsmålet hans som dyd. Med det snur Menon på rollene i diskusjonen. Da sier Sokrates at han i det minste må få frie tøyler og få lov til å gå utifra to antagelser.

  • Dyd er noe godt
  • Dyd er kunnskap

Den første antagelsen blir ikke kommentert på: kanskje fordi den oppleves som selvsagt? Det er hovedsakelig ved bruk av den andre antagelsen at Sokrates gjennomfører resonnementet sitt. Dersom noe er kunnskap må det være lærbart. Er det lærbart, må det finnes lærere. Siden dyd er en kunnskap, må den kunne læres, men finnes det lærere for dyd? Om det ikke finnes lærere, er ikke dyd lærbart og heller ikke da kunnskap. Menon kjøper argumentet, selv om det har en del åpenbare brølere (logiske feilslutninger). For det første kan ikke Sokrates være sikker på at det ikke finnes noen lærere i dyd. At noe er lærbart vil dessuten ikke nødvendigvis måtte bety at de finnes. Hva med de som finner opp noe helt nytt? Hva med den første som lærte seg å strikke? Det Platon prøver å få fram er ikke nødvendigvis at selv Sokrates har sine sløvere øyeblikk, men snarere kanskje at Menon er godtroende / naiv og at det er derfor han påvirkes så lett av autoritetsfigurer. Et eksempel Sokrates bruker for å styrke under påstanden om at det ikke finnes noen lærere i dyd er historien om Perikles. Til tross for omdømmet hans, klarte han ikke å lære bort dyden sin til sine sønner som var notoriske for å ha vært bøller.

Dersom dyd ikke er en kunnskap, hva er det da? Sokrates konkluderer med å si at dyd er noe som en intuisjon, noe noen mennesker har og andre ikke: forutbestemt av øvre makter.

Menon er den eneste teksten vi leser i sin helhet i EXPHIL-kurset.

Aristoteles
Aristoteles var ikke opprinnelig en athener. Han sluttet seg til Platons akademi da han var 17 og ble værende i 20 år. Etter Platos død fikk han stilling som lærer av Alexander den Store og etablerte sitt eget bibliotek / skole (Lyceum). Han skrev enormt mye og det er overlevert nesten dobbelt å mye fra ham som fra Platon. Annet enn det, karakteriseres han som verdens første professor og kan sies å ha grunnlagt en stor del av fagene vi studerer i dag (språkvitenskap, logikk, matematikk, fysikk, biologi, usw.). Først på 16-1700 tallet blir han forbigått som biolog.

Metafysikken
Metafysikken er et verk av Aristoteles som senere også gav opphav til ordet metafysikk. Han åpner med ett av verdens best kjente sitater: “Alle mennesker streber av natur etter viten.” Det finnes selvsagt avvikere: de som ikke er i fysisk stand til å strebe (funksjonshemmede) eller som ikke har nok selvrespekt, men for et gjennomsnittlig menneske mener Aristoteles at utsagnet vil gjelde.

Viten er en innsikt som reduserer verdens fremmedhet. Spørrelysten hos barn viser at barna er mennesker. Å frarøve barn nysgjerrigheten mener Aristoteles tilsvarer barnemishandling. Han skjelner mellom 5 stadier i utviklingen av menneskers oppfatning.

  1. Sansning
    Oppfatning av virkeligheten
  2. Hukommelse
    Evnen til å bevare tidligere sanseinntrykk
  3. Erfaring
    Aristoteles mener erfaring er det som skiller mennesket fra andre dyr. Erfaringsevnen er evnen til å kombinere erfaringer og dra generelle konklusjoner. Det kan for eksempel tenkes at vi har opplevd å bli stukket av en veps tidligere og er av en grunn varsommere neste gang vi ser en veps. Denne generaliseringen er ikke alltid god og har vært en kilde til mye sosial friksjon mellom ulike grupper i historien.Kan ikke dyr også lære av enkelthendelser? Jo, mener Aristoteles, men hva mener vi her med læring? Betinging: Dyret kan endre på sin atferd, men det er ikke bevisst på det. Mennesker har evne til tenkende resonnementer og kan stille spørsmål ved egne erfaringer: “Det kan være det er feil likevel”
  4. Teknisk kunnskap
    I metafysikken går ikke Aristoteles inn i dybde på hva som skiller teknisk og vitenskaplig kunnskap. Linjen mellom disse har dessuten blitt noe mindre tydelig ettersom forståelsen vår har blitt dypere. I disse stadiene handler det om å stille spørsmål ved årsakssammenhenger. Hvorfor er det slik at vepsen stikker meg, og hvorfor gjør det vondt? Det tradisjonelle skillet mellom de to begrepene har gått på at formålet ved teknisk kunnskap er den praktiske nytteverdien. Medisinkunnskap (legeutdannelse) kan være et eksempel på dette. Studenter ønsker å anskaffe medisinsk kunnskap for å mestre evnen til å gripe inn i virkeligheten (pleie, sykdom usw.). Vi kan se på det som striden mellom anvendt forskning og grunnforskning.
  5. Vitenskaplig kunnskap
    Vitenskaplig kunnskap mener Aristoteles at er det høyeste stadiet av kunnskap. Denne typen kunnskap har en spesiell egenverdi som er uavhengig av dens nytteverdi. At den vitenskaplige kunnskapen kan brukes til å endre verden i en subjektiv fordelaktig retning er bare et frynsegode, ikke selve målet. Den høyeste verdi vitenskapelig kunnskap har er at den tilfredsstiller vår naturlige streben etter viten.

Omtrent et par tusen år senere erklærer (blant mange andre titler) filosofen Francis Bacon at kunnskap er makt. Han påstår at kunnskap skal være noe som setter oss i stand til å å gripe inn i virkeligheten. Kulturelt sett finner vi en understrøm av en type krigsmentalitet som bygger under utsagnet hans. Mennesket har alltid vært hjelpesløst i møte med naturen, f.eks. ved naturkatastrofer. Den eneste måten vi kan beskytte oss selv i “krigen” mellom kultur og natur er med kunnskapen. Med kunnskap kan vi tøyle naturen og eventuelt utnytte dens ressurser til eget. Ved å definere kunnskap på denne måten hinter Bacon tilsynelatende til at det er kunnskapens tekniske aspekt er dens viktigste.

Noen ord om kurset
Vi leser i kurset mange forskjellige tekster fra forfattere som er spredt rundt om i historien. Det er forståelig om det oppleves som vanskelig å finne felles røde tråder i alt kaoset.

Derfor, tre røde tråder:

  • Kunnskap
    Alle tenkerne vi skal bli kjent med er opptatte av kunnskap (særlig da vitenskaplig) som livsstil og som begrep. Hva skiller kunnskap fra ren synsing? Enkelte skeptikere mener kunnskap ikke finnes. Går det an å vite om svaret på et spørsmål er 100% riktig uten et snev av tvil? De fleste er likevel enige at objektiv kunnskap finnes og at vi kjenner til eksempler på det i dag. Veien dit, altså hvordan vi tilegner oss den, er det som er kontroversielt.
  • Årsakssammenhenger
    Er det bare en måte å forstå relasjon på? Aristoteles har en kompleks teori om årsakssammenhenger (de fire forhold / årsaker).
  • Sjel og legeme
    Descartes var, i tillegg til Aristoteles, óg en filosof som var opptatt av forholdet mellom det mentale og fysiske. Vi anser oss selv som frie vesener og ønsker å leve et optimalt liv. Om vi velger å forbedre oss: hvorfor?

Aristoteles har i hovedsak tre verk vi skal igjennom:

Besøk av studenter fra AIESEC
AIESEC hevdes for å være verdens største frivillige ungdomsorganisasjon med ~27000 medlemmer i 127 land. De tilbyr blant annet hjelp med intervjuforberedelse, internship-avtaler, reiser, og personlig utvikling.

Foreleser: Øyvind Rabbås