EXPHIL III. ARISTOTELES

Den mest grunnleggende formen for vitenskaplig kunnskap mente Aristoteles var “metafysikken” hvis oppgave er å avdekke de første årsakene og prinsippene. Om vi forstår prinsippene kan vi også forstå det som følger. Jo mer grunnleggende kunnskapen vi har er, jo mer kan vi utlede (basisforskning).

Metafysikk kommer av gresk og betyr “etter fysikken” Navnet kommer av at verket vi kjenner som “Metafysikken” i grunn er et kompendium av notater Aristoteles brukte for å holde foredrag og kurs. Først var det et kurs i fysikk og deretter i “metafysikk”, altså det som kommer etter fysikken. For Aristoteles var fysikken hele naturvitenskapen. Han regnet f.eks. biologien som en del av fysikken.

Et sentralt prinsipp ved naturen, mente Aristoteles var prinsippet om forandring. For at noe skal regnes som en forandring må det være en ting og en egenskap. Forandring er at en ting bytter egenskap(er). Et eple er først hardt og surt, deretter rødt og søtt. Aristoteles var svært opptatt av skillet mellom forandringsprosessene til levende og livløse ting. Han ville beskrive levende vesener.

Hvert fysisk element består av fire grunnelementer:

  • Ild
  • Luft
  • Vann
  • Jord

Hva karakteriserer forandringsprosessen hos levende vesener?
Hvorfor faller steinen ned? Fordi den hovedsakelig består av tunge jordelementer som faller mot jorda. Hvorfor vokser et barn? Det er mulig å svare med å si at barnet består av en bestemt kombinasjon av grunnelementer, men hva svarer det på? Selv med de over hundre grunnelementene vi har funnet i dag, kan vi ikke forklare hvorfor et barn vokser ved å f.eks. si at et menneske består av 70% vann (H2O).

Aristoteles introduserer derfor to nye begreper:

  • Form
  • Mål

For at noe skal vokse må det kunne ta opp næring. For å kunne ta opp næring må det ha organer. Organene må kunne fordøye næringen (stoffskiftet). Stoffskiftet er en ubevisst handling som kroppen selv utfører. Aristoteles mente videre at det først er hos den voksne at vi kan se hva det vil si å være et menneske. Det nyfødte barnet er av samme art, men ikke samme vesen. Menneskeformen utvikler seg i løpet av 18 år. Dette kaller Aristoteles menneskets selvrealisering.

Aristoteles’ fire begreper:

  • Stoff
    Hvilke fire elementer noe består av.
    Hvilke organer (og funksjoner) et levende vesen har.
  • Virkeårsak (ytre, indre / aktiv, passiv)
    Hva utløste forandringen?
    Det meste levende organismer gjør aktiveres (og opprettholdes) av organismen selv.
    Ytre (påvirkninger utenifra): En stein blir dyttet ned en klippe av en geit.
    Indre (egen aktivitet, ligger i organene): Et barn vokser opp og aktualiserer sitt menneskelige potensiale, stoffskiftet.
  • Form
    Formen er barnets indre menneskelige potensiale. Hva karakteriserer en fullt utvokst organisme?
  • Mål
    Forandringens mål. Barnets mål er å realisere det menneskelige potensiale i seg selv. Denne prosessen kan bli avbrutt ved f.eks. at barnet dør eller blir skadet tidlig.

Aristoteles om sjelen (livet), De Anima
Ordet sjel er på gresk sterkt tilknyttet ordet for liv. At noe er levende vil si at det er besjelet. I følge Aristoteles er sjeler delt inn i tre nivåer: plante, dyr, mennneske. Sjelen er organismens virkelighet, som igjen er delt inn i to kategorier: tilstand og virksomhet. En organismes tilstand er organismens evne, f.eks. at du kan snakke engelsk. Virksomheten er aktiviteten, f.eks. at du nå snakker engelsk.

Levende vesen = sjel / legeme
Sjel / Legeme = Form / Stoff = Evne / Organ

Sjelen beskriver hva organismen kan gjøre gjennom legemet som aktualiserer ønsket. Øksens kropp sier f.eks. ingenting om dens funksjon (eller jo, egentlig, om man har litt kløkt). Det at øksen er et hoggeredskap er da “sjelen” Forholdet mellom form og stoff, evne og organ, er av samme natur. En vanlig misforståelse er å se på sjelen som en isolert del av menneskekroppen. Sjel og legeme er to sider av samme sak.

Nikomakisk etikk
Hva er et godt liv? Mennesket er foruten et epistemisk vesen, et praktisk et. Vi utfører handlinger og bevegelser ut av fornuft. Handlinger henger sammen i pakker / komplekser. Det å “hente pizzaen” innebærer ikke bare sluttresultatet, men f.eks. at du først står opp, åpner døren til leiligheten, går ned trappene usw. Ethvert menneske får selv bestemme hva slags liv de vil føre (men er det alltid slik?). Aristoteles undersøker først om et godt liv er søken etter lykke, eller tilfredstillelsen av begjær (hedonisme?). Han mener at det ikke alltid er slik at den som tilfredstiller begjæret sitt lever et godt liv. En som nyter å drepe småbarn og gjør / får gjøre dette lever (ifg. Aristoteles) ikke et godt liv (kanskje et subjektivt godt et). Han begynner deretter å diskutere ære som et tilleggskriterie for et godt liv. En som har ære nyter respekt og anerkjennelse av andre. De er verdsatt fordi de har visse egenskaper andre respekterer. For å kunne nyte ære må man imidlertid begrense begjæret (ha riktig begjær). Aristoteles konkluderer med at det er mulig å nyte både ære og lykke, men da forutsettes det at man er dydig. Med et godt menneskeliv kan det sies at individet klarer å leve på en fornuftsbasert måte. De som er dyktige i noe har dyd. Den som er modig klarer å mestre frykten og er derfor dydig. Med mestring av frykt menes ikke dumdristighet. Alle blir redde, men den som klarer å overvinne frykten når det kreves av dem er modig.


ForeleserØyvind Rabbås

EXPHIL II. PLATON OG ARISTOTELES

Sokrates ønsket å vise Menon at læring faktisk var mulig (at Menons paradoks fra sist var feil). Løsningen Sokrates presenterer som svar kalles for gjenerindringslæren. Kort fortalt mener han at sjelen er udødelig og vet alt fra før. Hver gang mennesker reinkarneres utvikler de et midlertidig tilfelle av amnesi. Når vi lærer, er det egentlig bare at vi husker (gjenerindrer) det vi tidligere visste.

Det er nyttig å bemerke at Platon ofte skriver ved å sette opp skuespill. Heller enn en virkelighetstro skildring av faktiske hendelser og dialoger kan det godt tenkes at Platon rett og slett låner en annens munn til å varsle (借刀杀人). Vi kan ikke gå utifra at det Sokrates sier i verket for det første i det hele tatt er noe han har sagt, og for det andre at Platon ikke hadde en dypere hensikt enn det som står skrevet. Det som går igjen i både Sokrates sin og Platons (som student av Sokrates) filosofi er fokuset som ligger på leseren eller samtalepartneren. Det viktigste for dem var ikke å fortelle mottakerne hva som var rett, men å hjelpe dem finne fram til svaret selv (jordmor, fødsel usw.). Denne tanken om et selvstendig sjeleliv betød naturligvis at de hadde et relativt dårlig (gjensidig) inntrykk av folk som hevdet seg å være autoriteter.

Tilbake til spørsmålet om dyd
Menon sier seg enig i at paradokset hans er feil. Han ber Sokrates derfor gå tilbake til spørsmålet hans som dyd. Med det snur Menon på rollene i diskusjonen. Da sier Sokrates at han i det minste må få frie tøyler og få lov til å gå utifra to antagelser.

  • Dyd er noe godt
  • Dyd er kunnskap

Den første antagelsen blir ikke kommentert på: kanskje fordi den oppleves som selvsagt? Det er hovedsakelig ved bruk av den andre antagelsen at Sokrates gjennomfører resonnementet sitt. Dersom noe er kunnskap må det være lærbart. Er det lærbart, må det finnes lærere. Siden dyd er en kunnskap, må den kunne læres, men finnes det lærere for dyd? Om det ikke finnes lærere, er ikke dyd lærbart og heller ikke da kunnskap. Menon kjøper argumentet, selv om det har en del åpenbare brølere (logiske feilslutninger). For det første kan ikke Sokrates være sikker på at det ikke finnes noen lærere i dyd. At noe er lærbart vil dessuten ikke nødvendigvis måtte bety at de finnes. Hva med de som finner opp noe helt nytt? Hva med den første som lærte seg å strikke? Det Platon prøver å få fram er ikke nødvendigvis at selv Sokrates har sine sløvere øyeblikk, men snarere kanskje at Menon er godtroende / naiv og at det er derfor han påvirkes så lett av autoritetsfigurer. Et eksempel Sokrates bruker for å styrke under påstanden om at det ikke finnes noen lærere i dyd er historien om Perikles. Til tross for omdømmet hans, klarte han ikke å lære bort dyden sin til sine sønner som var notoriske for å ha vært bøller.

Dersom dyd ikke er en kunnskap, hva er det da? Sokrates konkluderer med å si at dyd er noe som en intuisjon, noe noen mennesker har og andre ikke: forutbestemt av øvre makter.

Menon er den eneste teksten vi leser i sin helhet i EXPHIL-kurset.

Aristoteles
Aristoteles var ikke opprinnelig en athener. Han sluttet seg til Platons akademi da han var 17 og ble værende i 20 år. Etter Platos død fikk han stilling som lærer av Alexander den Store og etablerte sitt eget bibliotek / skole (Lyceum). Han skrev enormt mye og det er overlevert nesten dobbelt å mye fra ham som fra Platon. Annet enn det, karakteriseres han som verdens første professor og kan sies å ha grunnlagt en stor del av fagene vi studerer i dag (språkvitenskap, logikk, matematikk, fysikk, biologi, usw.). Først på 16-1700 tallet blir han forbigått som biolog.

Metafysikken
Metafysikken er et verk av Aristoteles som senere også gav opphav til ordet metafysikk. Han åpner med ett av verdens best kjente sitater: “Alle mennesker streber av natur etter viten.” Det finnes selvsagt avvikere: de som ikke er i fysisk stand til å strebe (funksjonshemmede) eller som ikke har nok selvrespekt, men for et gjennomsnittlig menneske mener Aristoteles at utsagnet vil gjelde.

Viten er en innsikt som reduserer verdens fremmedhet. Spørrelysten hos barn viser at barna er mennesker. Å frarøve barn nysgjerrigheten mener Aristoteles tilsvarer barnemishandling. Han skjelner mellom 5 stadier i utviklingen av menneskers oppfatning.

  1. Sansning
    Oppfatning av virkeligheten
  2. Hukommelse
    Evnen til å bevare tidligere sanseinntrykk
  3. Erfaring
    Aristoteles mener erfaring er det som skiller mennesket fra andre dyr. Erfaringsevnen er evnen til å kombinere erfaringer og dra generelle konklusjoner. Det kan for eksempel tenkes at vi har opplevd å bli stukket av en veps tidligere og er av en grunn varsommere neste gang vi ser en veps. Denne generaliseringen er ikke alltid god og har vært en kilde til mye sosial friksjon mellom ulike grupper i historien.Kan ikke dyr også lære av enkelthendelser? Jo, mener Aristoteles, men hva mener vi her med læring? Betinging: Dyret kan endre på sin atferd, men det er ikke bevisst på det. Mennesker har evne til tenkende resonnementer og kan stille spørsmål ved egne erfaringer: “Det kan være det er feil likevel”
  4. Teknisk kunnskap
    I metafysikken går ikke Aristoteles inn i dybde på hva som skiller teknisk og vitenskaplig kunnskap. Linjen mellom disse har dessuten blitt noe mindre tydelig ettersom forståelsen vår har blitt dypere. I disse stadiene handler det om å stille spørsmål ved årsakssammenhenger. Hvorfor er det slik at vepsen stikker meg, og hvorfor gjør det vondt? Det tradisjonelle skillet mellom de to begrepene har gått på at formålet ved teknisk kunnskap er den praktiske nytteverdien. Medisinkunnskap (legeutdannelse) kan være et eksempel på dette. Studenter ønsker å anskaffe medisinsk kunnskap for å mestre evnen til å gripe inn i virkeligheten (pleie, sykdom usw.). Vi kan se på det som striden mellom anvendt forskning og grunnforskning.
  5. Vitenskaplig kunnskap
    Vitenskaplig kunnskap mener Aristoteles at er det høyeste stadiet av kunnskap. Denne typen kunnskap har en spesiell egenverdi som er uavhengig av dens nytteverdi. At den vitenskaplige kunnskapen kan brukes til å endre verden i en subjektiv fordelaktig retning er bare et frynsegode, ikke selve målet. Den høyeste verdi vitenskapelig kunnskap har er at den tilfredsstiller vår naturlige streben etter viten.

Omtrent et par tusen år senere erklærer (blant mange andre titler) filosofen Francis Bacon at kunnskap er makt. Han påstår at kunnskap skal være noe som setter oss i stand til å å gripe inn i virkeligheten. Kulturelt sett finner vi en understrøm av en type krigsmentalitet som bygger under utsagnet hans. Mennesket har alltid vært hjelpesløst i møte med naturen, f.eks. ved naturkatastrofer. Den eneste måten vi kan beskytte oss selv i “krigen” mellom kultur og natur er med kunnskapen. Med kunnskap kan vi tøyle naturen og eventuelt utnytte dens ressurser til eget. Ved å definere kunnskap på denne måten hinter Bacon tilsynelatende til at det er kunnskapens tekniske aspekt er dens viktigste.

Noen ord om kurset
Vi leser i kurset mange forskjellige tekster fra forfattere som er spredt rundt om i historien. Det er forståelig om det oppleves som vanskelig å finne felles røde tråder i alt kaoset.

Derfor, tre røde tråder:

  • Kunnskap
    Alle tenkerne vi skal bli kjent med er opptatte av kunnskap (særlig da vitenskaplig) som livsstil og som begrep. Hva skiller kunnskap fra ren synsing? Enkelte skeptikere mener kunnskap ikke finnes. Går det an å vite om svaret på et spørsmål er 100% riktig uten et snev av tvil? De fleste er likevel enige at objektiv kunnskap finnes og at vi kjenner til eksempler på det i dag. Veien dit, altså hvordan vi tilegner oss den, er det som er kontroversielt.
  • Årsakssammenhenger
    Er det bare en måte å forstå relasjon på? Aristoteles har en kompleks teori om årsakssammenhenger (de fire forhold / årsaker).
  • Sjel og legeme
    Descartes var, i tillegg til Aristoteles, óg en filosof som var opptatt av forholdet mellom det mentale og fysiske. Vi anser oss selv som frie vesener og ønsker å leve et optimalt liv. Om vi velger å forbedre oss: hvorfor?

Aristoteles har i hovedsak tre verk vi skal igjennom:

Besøk av studenter fra AIESEC
AIESEC hevdes for å være verdens største frivillige ungdomsorganisasjon med ~27000 medlemmer i 127 land. De tilbyr blant annet hjelp med intervjuforberedelse, internship-avtaler, reiser, og personlig utvikling.


ForeleserØyvind Rabbås