Tag: Anatomi

Litt reklamering
Det er ikke bestandig lett for en fersk student å fatte hva som er vesentlig i anatomiboka. Foreleser anbefaler derfor å kjøpe hjelpeboka hans.

Bevegelsesapparatet
I både armer og ben er det kraftige vertikalstilte knokler som tyder på at vi tidligere har gått på alle fire. Vi finner mange slike likheter mellom over- og underekstremitetene. Når vi roterer armene legger knoklene seg over hverandre, men det gjør de ikke i benene.

Det finnes mange typer knokler i kroppen:

• Rørknokler
  Hos voksne er disse (til dels) hule benrør. Barnas rørknokler er helt solide. Etterhvert som skjelettet vokser, danner det seg hulrom. Ytterste ledd i lillefingeren og lilletåen er rørknokler selv om de er veldig små. De vertikalstilte knoklene i ekstremitetene er også rørknokler.
  

Den aller største knokkelen i kroppen er lårbenet, på latin: femur. Den er litt “klønete” konstruert da den har en hals som danner en vinkel på ~110-120 grader med skaftet. Det er klart at sjansen for å brekke knokkelen derfor er stor, særlig om bensubstansen svekkes slik som skjer med alderen. Allerede fra 20-årsalderen begynner vi å tape benmasse. Enkelte som lider av benskjørhet kan brekke et ben bare de hoster. I håndflaten og fotsål b.la. har vi små terningformede ben som griper i hverandre med en viss bevegelighet som gir fjæring. 

Skjelettet i kroppen er delt inn i ulike kategorier. En av dem er de uregelmessige knoklene:

• Ryggvirvel
  Har en bæreflate, virvellegeme, som tar seg av belastning.
  Har en styrende ryggflate sånn at to og to virvler kan bevege seg med hverandre. Disse er relativt stive, men siden det er så mange ryggvirvler kan vi bøye oss ganske mye likevel. Ryggvirvlene griper i hverandre med fasettledd. Vi burde passe på når vi gjør ufysiologiske, patologiske (unormale) bevegelser. Kroppen vil ikke fungere på en annen måte enn det naturen har tenkt for seg (diskuterbart). Fra virvellegemet finner vi utstikkende tagger: to tverrtagger og en ryggtagg/torntapp/spinosus i midten. Det er ryggtaggen vi ser under huden. Ryggraden har en svai når vi ser den fra siden. Den går litt innover og er konkav. Spedbarn har ikke denne svaien. Vi mistenker at den utvikles for å gi kroppen ekstra fjæring etterhvert som vi begynner å gå på to ben. Lidelser som gjør at pasienter har “unormal” form på ryggraden har egne navn. Dersom den f.eks. er skjev forfra, kaller vi den skoliose. Viktige begreper som har med ryggvirvelen å gjøre: lordose – konveks svai, kyfose – konkav svai. I en vanlig kropp finner vi to kyfoser og en lordose. En interessant observasjon er at disse svaiene igjen forsvinner når vi blir eldre. Ryggen blir flat akkurat som hos spedbarn. Underkjeven blir mindre også.
• Hieros av gresk betyr både stor og hellig. Da munker skulle oversette greske tekster til latin valgte de den sistnevnte tolkningen og det er derfor vi i dag har noe som heter et “kors”ben. Det er trolig at de opprinnelige forfatterne mente hieros som i betydningen “stor”
• Ansiktsskjelettet regnes også som en del av de uregelmessige knoklene.
  Skalletaket består av knokler som beskytter hjernen. Disse er plane knokler / flate knokler med en tykkelse på ~1mm hos spedbarn, men som blir tykkere med alderen. Tykkelsen avhenger, men skalletaket til en voksen pleier å ligge rundt ~1cm. Skallen til en eldre tåler mer enn en yngre person. Skallebenene henger sammen via. suturer, altså ledd ledd som griper i hverandre som tenner i et tannhjul. Disse suturene henger sammen ved hjelp av bindevev som etterhvert forbenes langsomt. Fra 50-årsalderen vil de lukke seg og når man er 80 er alt generelt bare ben.

Bihuler
En vanlig person har fire typer bihuler. Disse er ikke medfødt, men utvikles i 5-6-års-alderen. Har de noen funksjon? Det vet vi ikke sikkert. Det vi vet er at formen på bihulene varierer med etnisitet. I arktiske områder har de små, nesten ikke-eksisterende bihuler, mens i Afrika har de svære. Kan det være en sammenheng der?

• Pannebihule
  Unik, nesten ingen to mennesker som har nøyaktig lik pannebihule
• To kjevebihuler
  En på hver side av nesen
• Den sfenoidale bihulen
  Bak neseryggen mellom ørene
• De etmoidale bihulene
  Mange små “luftposer” på hver side av neseryggen

Før oppdagelsen av penicillinet var alvorlige ørebetennelser mye farligere. Om det ikke gikk over av seg selv, kunne det ødelegge ben og la pusset trenge inn i den sfenoidale bihulen videre til hjernen og gjøre at pasienten utviklet hjernehinnebetennelse. Den vanligste behandlingsmetoden var da å meisle opp ørehullene. Om eldre har et ordentlig søkk ved øret kan det være interessant å spørre om de har hatt en ørebetennelse da de var yngre.

Benets oppbygning
I et ben finner vi ytterst en tynn benhinne vi kaller periosten. Denne kan danne nye ben og inneholder nerver. Benet selv på den andre siden inneholder nesten ingen, så smerten vi føler når noen sparker oss i leggen kommer hovedsakelig fra periosten. Den er festet fast ved mange små røtter som har boret seg lenger inn. Musklene henger fast i periosten og henger så godt at om vi utsettes for krefter som river den løs, kan det hende en bit av knokkelen følger med. Bak periosten finner vi et kompakt lag vi kaller substantia compacta. Tykkelsen på det kompakte laget kan variere stort. Unge fysisk aktive mennesker, særlig unggutter, har ofte et veldig tykt kompakt lag dersom de trener. Likeså har inaktive folk generelt svake knokler. Helt innerst finner vi en svampete, spongiøs, substans av rød beinmarg. Jo eldre vi blir, jo tynnere blir substantia compacta og jo lettere er det å brekke et ben.

Knoklene er utformet slik at det inni finnes tynne benspirer som følger knoklenes trykk- og strekklinjer. Dette sparer mye på vekt samtidig som det bevarer kraften. Et vanlig skjelett veier typisk mellom 8 og 10 kg. Hadde knoklene vært helt gjennomkompakte, kunne de veid kanskje 100. Disse tynne benspirene kaller vi trabekler

Leddtyper
Bevegelsene vi er i stand til er avhengig av leddenes form. Musklene kan bare trekke seg sammen i en rett linje.

• Ekte ledd, synovialledd, diatroser
  Mellom knoklene finnes brusk og en synovialvæske som virker smørende. Vi finner denne typen ledd der det er relativt stor bevegelighet. Leddet er omgitt av en bindevevskapsel som holder endene sammen. Innsiden av bindevevskapselen er kledd med en spesiell hinne som produserer synovialvæsken og kalles synovialhinnen.
• Uekte ledd, synatroser (av gresk, syn → sammen)
  Knoklene henger sammen ved et “lim” som enten er brusk eller bindevev. Slike ledd er lite bevegelige.
• Sadeledd
  Knoklene griper seg i hverandre og har bevegelighet i to akser.
  Eksempel: tommel
• Hengselsledd
  Dette er den vanligste typen ledd og består av en sylinder som danner en leddflate. Leddet kan bare bøyes og strekkes.
  Eksempel: albue

Leddene har noe vi kaller ligamenter, altså bindevev, som støtter dem. I skulderen er ligamentene slakke, noe som gjør at vi har det lettere for å få den ut av ledd. I hengselsleddene har vi sideligamenter / kollaterale ligamenter som er like stramme hele tiden. Dette forhindrer f.eks. at fingeren kan bevege seg sidelengs. Ligamenter er altså også en annen faktor som kan bestemme bevegelsene til kroppen. F.eks. kan ligamentene ligge som en spiral rundt et ledd som ved hofteleddet. Når vi bøyer hofta fremover blir ligamentene slakke, men motsatt andre vei. Dette er grunnen til at vi kan bøye hoften mye lenger fremover enn bakover.

Leddfestene mellom lårbenet og tibia / skinnbenet er ikke helt kongruente, men kroppen er “lur” nok til å danne brysk mellom for å fylle uoverenstemmelsene.

Typer muskler (bl.a.)

• Spindelformede
• Flate
• Vifteformede
• Fjærformede

Selv musklene er bygget opp forskjellig. Dette kan sees gjennom et mikroskop. En tverrstripet muskulatur består av sarkomerer som kan trekke seg sammen (maks ½). Hver av sarkomerene består av små bynter med proteiner. En type protein (myosin) har kroker som kan hektes fast i andre proteiner (b.la. aktin). Vi trenger både et fast og et bevegelig punkt når musklene trekkes sammen.

Vær beredt på nyrene til neste gang!

---

Foreleser: Per Holck

Ressurser
Presentasjon